Skriv ut Share/Save/Bookmark Skriftstørrelse 11 Skriftstørrelse 14 Skriftstørrelse 18

Viljen til å forsvare Norge

”Forsvarsviljen” er et begrep som for de fleste framstår som lett pompøst og svevende og som hører fortiden til.  Med nesten 70 års sammenhengende fred og frihet i kongeriket, hvorfor da bruke energi på å utdype temaet ?

Litt historikk:

Fra 1945 og gjennom den kalde krigen har folks oppslutning om det norske forsvaret vært basert på  Sovjetunionen som potensiell fiende og angriper i tilfelle krig. Sovjetunionen var sikkerhetsutfordrer nummer en, og den som igjen kunne sette Europa i brann. All norsk forsvarsplanlegging dreide seg om å gi et best mulig bidrag til NATOs avskrekking av et Sovjetisk angrep på Europa. Dette var plattformen for den folkelige oppslutningen om Forsvaret og det politiske rasjonale for stabile mål og rammer.

Etter 1989, med Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, det seinere forfallet i Russlands forsvar og hendelsene i New York den 11. september 2001, har bunnen gradvis falt ut av begrunnelsen for det norske forsvaret slik de fleste kjenner det. Gjennom 2000-tallet ble nemlig Forsvarets sammensetning og størrelse omformet fra et invasjonsforsvar til et lite, innsatsbasert  forsvar, uten de store debattene og uten at folk flest fikk med seg hva dette ville innebære. Forsvaret ble gjort til et utenrikspolitisk instrument, og internasjonal deltagelse ble den dominerende aktiviteten. Dette skjedde uten en politisk avklaring mellom oppgavene ute og hjemme.

Litt om dagens utfordringer:

Nå som engasjementet i Afghanistan ebber ut  rettes fokus igjen mot at hjemmeforsvaret  skal få høyere prioritet. Men hvilken fiende  skal vi forsvare oss mot ? Eller er tiden overmoden til heller å

definere et forsvar som beskytter kjerneverdier som et land å bo i, ressurser å leve av, sjølvråderett

og muligheter til å fremme våre interesser og verdier i en globalisert verden ?

Forsvaret består av våpengreinene Hæren,Sjøforsvaret og  Luftforsvaret, samt Cyberforsvaret og de instansene som skal beskytte det sivile samfunnet. ”Forsvaret” er i dagligtale fellesbetegnelsen for Hær- Sjø- Luft og er den eneste  statlige sektoren som ikke må bevise hva den duger til.

Dette gjør selvfølgelig  noe med politikernes vilje til å prioritere hva som er viktig å bruke penger på.  Viljen til forsvar består både av vilje til å forsvare de verdiene man tror på dersom det trengs og av viljen til å opprettholde en tilstrekkelig forsvarsevne i tider hvor den ikke settes på prøve. Etter mange tiår med opplevd fred og trygghet og økende velstand har folk flest ingen klar forestilling om hvilke dramatiske konsekvenser det kan medføre for fred,frihet og demokrati dersom Forsvaret må vise hva det kan prestere.  Dersom forståelsen for hvorfor vi må ha et relevant forsvar glipper hos folk, vil den også glippe blant politikerne.

En viktig samfunnsoppgave:

Hvilke tap og lidelser en krig eller en krigslignende tilstand vil påføre land og folk, hvilke verdier og goder som kan gå tapt og hva som kan komme i stedet må enten erfares eller læres. Denne lærdommen må inn i skoleverkets undervisningsplaner basert på et solid pedagogisk fundament. Kompetanse fra Forsvarets egne fagfolk og andre organisasjoner må komme i tillegg til skolenes egne lærekrefter. Bøygen vil trolig være de psykologiske sperrene mot å ta denne type undervisning inn i læreplanene og ”dytte” krigens grusomheter og ødeleggelser på unge mennesker i vårt fredelige hjørne av verden. Men i passe doser og velgjennomtenkte former vil det bidra til økt forståelse om hva som står på spill. Dette kan lykkes dersom skolemyndigheter, Forsvaret, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner  går sammen om et langsiktig samarbeid.  Forsvaret selv, med ryggdekning i Forsvarsdepartementet  bør være den instansen som tar initiativet til prosessen. Men alle aktører som er opptatt av nasjonalt forsvar- og  sikkerhet bør forstå behovet og sparke i vei ballen.